Gledelig julegjensyn

HELLDORADO

Sted: Checkpoint Charlie

Publikum: Drøye 100

Varighet: 1 time 15 minutter

 

Det siste året har et av Stavangers aller beste band gjennom tidene, Helldorado, vært opptatt på tre skanser: utstrakt turnévirksomhet i Tyrkia og andre utland der bandet er store, plateinnspilling og sideprosjektet Flying Shoes. Derfor var det litt av en begivenhet da bandet spilte sin eneste norske konsert i år på Checkpoint Charlie i Stavanger 1. juledag. Jeg er sikker på at ingen gikk skuffet hjem etter den musikalsk aldeles deilige opplevelsen.

Så dyktige musikere de er, alle tre i Helldorado. Så fantastisk timet og samspilte de er. Og de fantastiske låtene: bandet varter opp med låter fra hele katalogen så langt, og et par nye. Coverversjonen av Roky Erickson-klassikeren «You're gonna miss me» er et stort høydepunkt – framført med en fantastisk snerrende energi.

Helldorado kommer med nytt album i første kvartal neste år. Skal en dømme etter de nye låtene bandet spilte denne kvelden, er det bare å glede seg til det! Låtene var umiskjennelig ørkenhet Helldorado-texmex, men enda mer av alt det vi elsker med bandet fra før. Stort drama, intense følelser og masse, masse mørk energi. Publikum burde brutt ut i spontan paso double til dette! I stedet sto de fleste interessert, men reservert lyttende i god avstand til scenen.

Over halve konserten er unnagjort før Helldorados ubestridte midtpunkt, vokalist og gitarist Dag Sindre Vagle tør opp og sender positive bølger i form av kommunikasjon til et interessert lyttende publikum. Alt blir bra når det skjer, men det kommer litt for sent.

Vagle har alt som skal til for å bli en virkelig scenekarismatiker: talentet, utstrålingen, utseendet. Men han har samtidig en innadvendt energi som bidrar til å skape reservert stemning i lokalet. Synd, for Helldorados låter er som skapt for ekstase og andre store følelser, ikke avventende lytting med armene i kors.

Du kommer selvsagt langt med fantastiske låter og uhyre godt samspill, slik Helldorado er helt ypperlige på. Men hadde bandet jobbet litt mer med sceneshowet sitt, kunne de blitt legendariske. Denne julen fikk Checkpoint-publikummet oppleve et velspillende og tent band, men som langt på vei nonchalant overså den viktige visuelle og kommunikative stemningsbiten. Dermed mistet de vanligvis så saftige og fargesterke låtene litt glans og farge fra innspilling til scene.